|
|
|
|
|
|
|
|
|
Tante Ingeborgs Hemmelighet
Ikke rakk`ærn!! Ropet mitt dundra mellom veggene i den lille leiligheten. "Jeg blir ikke med til tanta di"! I kveld skal jeg se på yndlingsserien min på Tv, og lese ferdig den boka jeg begynte på for over
en måned siden. "Denne kvelden har jeg gledet meg til lenge - og ikke skal jeg bruke den på å sitte hos tanta di å høre på de uendelige sykdomshistoriene"! "Si at jeg er syk, det er et språk hun forstår - du kan jo si at jeg ble smitta av en av hennes lidelser sist jeg var der". Du står der og er ganske rød i toppen du også...Og jeg må bare innrømme at selvom jeg er sint og du er sint så elsker jeg deg. Men jeg skal vokte meg vel for å si at du er søt når du er sint....- Men det er det du er denne tirsdagsettermiddagen - der du står bredbent med hendene i sidene og er sinna og opprørt fordi jeg ikke vil være med til tante Ingeborg. Ingen med vett og forstand i behold går frivillig på besøk til tante Ingeborg, med mindre man har en hang til sykdommer av alle slag, hvor alle selvfølgelig har tragisk utfall - underlig at hun i det hele tatt kjenner noen som er i live, de dør som fluer rundt henne. Jeg mistenker henne for å dikte opp en venninne eller to, bare for å kunne fortelle at de døde under særs grusomme omstendigheter. Av fæle sykdommer som når som helst kan ramme og: "dere husker vel på ullundertøy småpiker"? Sannheten var at tante Ingeborg hadde vært kimen til uenighet mer en én gang i heimen, hun lå som en sur sokk mellom oss. "Hun kommer til å overleve oss alle sammen, og det vet du godt"! "Gamle røya"!
Men innerst inne vet jeg det: at jeg er urimelig nå - hun har bare oss og det er flere uker siden vi besøkte henne. Kjæresten min mumler ett eller annet og slenger dodøra demonstrativt hardt igjen. Og jeg vet at hun
er lei seg, jeg kjenner kjæresten min, og jeg kjenner meg selv: smerten i brystet hver gang vi krangler. Jeg banker forsiktig på dodøra, du.....dette er dumt, jeg blir med - men vi behøver ikke å være så lenge bør
vi vel? "Neida, vi blir bare en liten stund", sier kjæresten min og kommer ut fra do.
Vi ser på hverandre, og jeg kjenner at denne jenta elsker jeg! Elsker! Elsker! Vi har krangla, grått, ledd, kjefta og hviska til hverandre, og vi har elsket - herregud som vi har elsket! Jeg blir rar i magen bare ved
tanken...Vel, ingen tid for det nå - vi har ei røy å besøke... "Vi går, hva"? "Mmm - deilig med litt frisk luft, vi går veien gjennom parken". "Husker du at vi elsket under trærne her i sommer"? Også går vi sånn og husker, med din hånd i min og rare vrimlinger i magen.
På sykehjemmet der tante Ingeborg bor, er det egentlig ganske hyggelig - til sykehjem å være vel å merke. Da vi kommer inn i resepsjonen blir vi med en gang overfalt av Asbjørnsen - han lurer, som hver gang vi kommer, om vi er blitt skygget, om noen så at vi gikk inn. Og som hver gang svarer vi at "Neida, vi snek oss inn - tror vi klarte å riste dem av oss" Godt sier han, godt og tusler tilbake til stolen sin ved vinduet. Der sitter han og ser etter tyskere, det har han gjort i 10 år....En pleier fortalte oss at han var motstandsmann under krigen og at skrekken nok aldri har sluppet taket i ham. Og fordi vi egentlig synes det er ganske trist så ler vi - og kjenner vel at vi er sånn litt redde for alderdommen. Inne hos tante lukter det 4711, veldig 4711 - jeg sniker meg til å åpne vinduet litt på gløtt, sånn at vi ikke skal forgå i "Kølnerwasser". Da ser jeg det og du ser det: tante Ingeborg har grått! Og hun er underlig mjuk i stemmen når hun sier "småpiker, så koselig at dere kom". Det er noe sårbart over henne der hun sitter i , en liten, spinkel dame i en stor seng. "Tante, er du lei deg"? "Er det noe galt"? "Har du vondt noen steder"? "Er det noe vi kan gjøre for deg"? Kjæresten min er bekymret og det er jeg også, dama som bare to uker tidligere var en rasende, klagende, surmaga røy sitter der og er oppriktig lei seg. "Jasså så hun har et hjerte, tenker jeg" Plutselig sier hun "jeg har en flaske rødvin i skapet, nå knekker vi den"! Du kan vel hente glass på kjøkkenet du sier hun henvendt til meg - overrasket som jeg er over denne forvandlingen reiser jeg meg mest i forundring og går ut for å hente glass. Ute på gangen møter jeg igjen Asbjørnsen og jeg forsikrer han nok en gang om at ingen har sett meg. Glassene må jeg snike meg til på kjøkkenet - de gamle får ikke lov å drikke må vite! Melkeglass av den gode, gamle sorten får duge, jeg stapper to i lomma og et i ermet og går tilbake inn på rommet. Etter å ha fylt glassene sier vi ingenting vi bare sitter der og jeg kjenner at jeg koser meg - ser på øynene til kjæresten min at hun gjør det samme. Tante har allerede fått litt mer farge i kinnene - og jeg tenker at hun en gang må ha vært meget vakker.
"Jeg elsket henne høyere enn noen annen",sier hun plutselig sånn rett ut i luften. "Jeg elsket henne som jeg ser dere elsker hverandre, og i dag døde hun jeg alltid har elsket - og jeg er glad dere kom
akkurat i dag for jeg kjenner igjen kjærligheten i blikkene deres til hverandre og det er godt å se - godt å minnes hvordan det var". Så fikk vi hele historien. Om Ingeborg og Maren - om to jenter som elsket
hverandre og ville ha hverandre men som ikke kunne få hverandre. For skikkelige jenter skulle gifte seg og få barn og være en god mor, husmor og elskerinne for mannen. Og Ingeborg og Maren var skikkelige jenter som gjorde det som ble forventet av dem. Men hun humrer tante, når hun forteller om stjålne øyeblikk. Da de snek seg til en tur i skogen eller satt sammen på loftet i sene nattetimer med reparering av tøy og annet småarbeid. "Da levde jeg", sier tante, og jeg er takknemlig for at jeg fikk leve i timene sammen med henne. "Jeg ga henne hele meg og fikk tifold tilbake, ja for jeg har også vært ung en gang og kjent lyst og begjær, mitt begjær var hennes". "Vi lo av dem, bak deres rygg, mannfolka og deres trygghet på at de var oss overlegne og deres elskovsevner". "Sånn verga vi oss mot det å måtte "gjøre sin hustruplikt". "Jeg kan ennå kjenne mjukheten hennes, luktene hennes og høre hennes trillende, varme latter". Vi sitter som fjetra, og jeg vet at kjæresten min kjenner det samme som meg: takknemlighet for at vi får være sammen, alltid være sammen og jeg elsker henne for at hun tenker akkurat det. Og jeg elsker henne for at hun overtalte meg til å bli med til tante Ingeborg akkurat i dag. Kjæresten min ser på meg med et blikk som rommer alt, tante ser på oss og smiler: "gå hjem dere småpiker, nå er jeg trøtt, og kom snart igjen".
Vi sitter litt, ser at en gammel dame med uante hemmeligheter sakte forsvinner inn i sin drømmeverden - "lurer på om hun er sammen med Maren nå", hvisker jeg til henne jeg elsker, mens vi forsiktig dytter
dyna rundt tante, vi kysser henne farvel og går ut i den klare høstkvelden. Kjæresten min tar hånden min og sier: "Vet du hva"? "Jeg elsker deg, elsker deg høyere enn himmelen"! Lungekapasiteten
hennes er det såvisst ikke noe galt med, hun roper så høyt at en mann som er ute og lufter hunden ser seg forfjamsa rundt. "Han ser vel etter mannen jeg roper det til", sier kjæresten min og roper enda
høyere "jeg elsker denne kvinnen som går her ved siden av meg og har rød jakke"! Også knekker vi sammen i latter, mannen forsvinner beleilig bak et tre. Og vi ler, vi ler helt til vi kommer hjem i pur
glede over menneskene som har gjort det mulig for oss å være kjærester for bestandig - de som har stått på barrikadene for at vi skal ha samme rett til å elske og bli elsket som de "normale". "Takk
gode gud for at jeg ikke er normal", sier kjæresten min også ler vi enda mer. "Hva med litt mer vin"? "Vi må feire"! "Feire hva da"? "At vi er her, at du er deg og jeg er meg,
og at jeg elsker deg, og begjærer deg, og at vi er i samme rom og at ingen må gå, og at vi ikke må snike og at....at....ja, at jeg er kåt og glad og lett i hodet" "Grunn god nok for meg", sier jeg og
kysser henne på øret.
©Hedda
|
|
|
