|
|
|
|
|
|
|
|
|
Jeg kan fortsatt fornemme pusten din bak ryggen min, de ømme kyssene dine, duften av hudkremen du brukte, den svake parfymelukten og den varme kroppen din.
Fortsatt klarer jeg å mane frem berøringen av fingeren som strøk lett ned langs nakken min når jeg leste høyt for deg på sengekanten fra ei bok vi begge likte.
Savner alt. Måten du snakket til meg på, måten du forsvarte meg på, samtalene våre, kranglene, måten du krøp inntil meg på og søkte trøst på, turene våre, spise måltider med deg, det å krype inntil i høst, vinter, vår og sommerkvelder på. Alt savner jeg til tross for alt ble en vane.
20 år av din tid fikk jeg låne av deg før vi ble enige om å gå hver vår sti videre. En reise gjennom et landskap som ble til underveis. Bratte kneiker her, duvende åkre der, sol og regn i vårt landskap.
Noe blekner etterhvert som tiden går. Men lengselen etter noen å oppleve dette på nytt med, jager gjennom kroppen min. Tanken på de første sjenerte blikk og så senere de sødmefylte kyss gjør at en klo i mageregionen skyter fart.
Prøver å lete etter et sted å gå. Inn mot et bryst som rommer meg og ingen annen. Inn i en annen kvinnes hjerterom som har en like stor lengsel som meg.
Finns det et hjerte med en dør med mitt navn på som står på gløtt tro? Kan jeg kakke på og si at jeg vil leie rommet?
Jeg vakler videre på ustøe føtter. Den ene dagen savner jeg gamle stier, neste dag frydes ved oppdagelse av en kanskje påbegynt sti.
Hver dag på leting.. Er du der kvinne?
Ingvill
|
|
|
