|
|
|
|
|
|
|
|
|
Livløs
Hun lå der i gresset med armene og beina godt trukket inntil seg. Ansiktet
var gravd ned i bakken, vinden rusket i håret på det ubeskyttede hodet. En
tom pilleeske lå ved siden av henne......hun var dødelig blek. Sirener
hylte og folk strømmet til....
Sirener langt i det fjerne, hva kan det være....hvorfor bråker det
sånn...? Jeg klarer ikke å bevege en finger, alt føles dødt og kaldt, jeg
bare hører masse sirener og merker folk rusker i meg, jeg fryser, ingen
varmer meg....kan noen varme meg....??? Sjelen min fryser....
Den store, mosegrodde stammen ser død ut.... Den mørke barken, alle
hullene etter diverse dyr som har bosatt seg i stammen. Det knaker til i
treet....veldig sakte faller det over på den ene siden. Et enormt tre, med
en enorm høyde brøyter seg vei ned mot bakken, men det når ikke
bakken.....et mindre tre tar imot for fallet, og det store treet blir
liggende på ustø grunn...
Halvparten av menneskemengden blir skjøvet unna når politibilen ankommer,
tre politimenn, kledd i svarte uniformer styrter til . De trekker et rødt
og hvitt stripete plastbelte rundt hele oppstyret og folk får ikke komme
innenfor der. Inni der er det en sykebil med to leger, en politibil
inkludert tre politimenn. Jentas beste venninne er også der, hun sitter ved
siden av henne og stryker henne på kinnet. Legene tar ikke risken med å
frakte den nesten døde jenta til sykehuset, det kan være for sent.....
Nå ble det liksom så stille......åh...skru av det lyset ! Jeg prøver å
rope på Henriette, men det kommer ikke engang et blås ut av meg. Isteden
merker jeg masse rykninger og en fryktelig sterk smerte i mellomgulvet.
Plutselig kan jeg føle en hånd på kinnet mitt, den er varm og beskyttende,
Henriette......?
Et brak lyder gjennom hele de dype skogene, det mindre treet gir etter for
det større, og en ny nedtur er påbegynt. Kvister flyr rundt treet, dyr
flykter alle veier......et tre tonn tungt furutre vil snart treffe
skogbunnen med en voldsom kraft.....vil ikke noe hindre det ?
"Vi mister henne....hun har ikke puls !", roper en lege med konsentrert og
anstrengt stemme. Tårene triller nedover kinnene til Henriette og hun blir
vennlig geleidet inn i politibilen hvor hun får prate med en politimann,
han prøver å roe ned de anstrengte nervene hennes. "Fort, gi henne støt med
3000 volt, og sett insulinet rett i høyre hjertekammer, sørg for at hun
ligger i rett vinkel med lemmene samlet og nakken bøyd bakover !",
kommanderer den samme legen til de to andre. "Du !", roper legen til en av
mennene i svart...."Sett deg bak henne og stryk henne over håret...hva som
helst, vi trenger all hjelp, Gud hjelpe henne....og oss...."
Et skarpt lys bryter gjennom, jeg kan ikke se på grunn av dets styrke....
En høy lyd skjærer i ørene mine, jeg kan ikke høre på grunn av dens kraft.
Ingen av delene får meg i ulage...det er tvert imot, jeg føler en ro....den
senker seg over meg....., men en skygge trer foran lyset, og tåke, tykk som
bomull, stopper lyden.......alt er svart....og stille, veldig stille !
Alt liv på skogens bunn blir skygget av treet. Livet forbereder seg på å
dø, bli knust av enorme mengder tre. Slagkraften er sterk nok til å
utslette hvilket som helst dyr, kropp og sjel. Veien til bakken er klar,
uten hinder....... Med et smell møtes de, bakken og den tunge stammen til
treet.
3000 volt blir satt i brystet på Mina, det er navnet på den livløse, sa
jeg ikke det ?! Hun flyr nesten 10 cm over bakken og lander like brått som
hun tok av. Hjertet pumper igjen, men ikke så fort. 45 slag i minuttet er
altfor sakte. Legene setter inn en automatisk hjertepumpe så hun slipper å
bruke opp unødvendig styrke på å puste. "Legg henne på båren og kjør hva
dere makter til sykehuset med henne.", befaler den ledende legen. Henriette
sitter på med sykebilen til sykehuset, i angst for hva som venter. De vet
jo ikke noe enda, ikke sikkert Mina har styrke nok til dette.
Det prikker for øynene mine, det stikker i hele kroppen, som å våkne fra
en 100 år lang søvn er jeg sikker på ! Og brystet mitt er glovarmt, hodet
dunker......jeg føler meg i live, men hvor er jeg ? Om sjelen bare kunne
være i ett med meg, om jeg bare kunne styre meg. Jeg føler meg så
slapp.......åh......jeg orker ikke tenke mer.....slappe av bare....
Hvem får vite hva som engang var under treet ? Ingen får vite, ingen
makter å flytte det tunge dråket, bare de som graver dypt vil finne det som
alle søker. Hvem graver så dypt ? Dessuten finnes det en tidsfrist for å
grave...man finner ikke noe som ikke lever evig om man er for sent ute.
Ganske snart......
Konstant overvåking. Slanger overalt, fra maskiner og inn i henne. Tror
man at det skal hjelpe eller..... Henriette er sendt hjem.
Nå føler jeg det kommer mot meg, et vindpust fra en annen dimensjon, den
samme varmen, det samme lyset, lyden er der også, men langt svakere enn
før..... Det mystiske ligger i bakgrunnen og lurer. Akkurat som om det
venter på en god situasjon til å komme og hente meg. Det skjer noe.....høye
isfjell reiser seg over meg, jeg blir lukket inne i en kulde.......det er
min egen kulde...
Prosessen er allerede påbegynt. Flittige bakterier skal bryte ned hvert
eneste atom i treet. Det tar lang tid, ja, det er sant, men hvem vil vel
likevel finne det store og forlatte treet så langt inni de dype
skogene....Tenkte du ikke på det ? Så i slutten vil treet allikevel være
alene, forlatt og igjen alene.....
Det piper i alle apparater som er tilkoblet Mina, hun rykker i kramper....
Det varer i maksimum 10 sekunder, før hun synker sammen, mister pulsen og
svinner hen... Legene kom for sent, de rakk ikke å smelte isfjellene, de
rakk ikke å samle henne...
Jeg blir begravet i isfjellene, det kalde skjæret i isen brennes fast i
hukommelsen min. Nå kommer Det mystiske....så det var Det... Dets kalde
armene favner om meg og iser meg ned med min egen kulde, så
gjennomfrossen........og......livløs....
|
|
|
