Kjære Kine
Jeg husker at jeg møtte deg i 9.
I juni.
Deg, min Kine.
Da jeg så deg første gang,
visste jeg at du var ment for meg.
Jeg så på deg der du satt.
Du lo,
omgittt av venner.
Jeg satt alene.
Uten latter.
Uten venner.
Du var som at du skulle fulle
tomheten
i meg.
Tomheten.
Den var som et bunløst hull,
hvor jeg falt
og ventet på å treffe den
harde
kalde
steinbakken.
Men bakken kom aldri.
Istedenfor bare
falt
og
falt
jeg.
Og ventet.
Ventet
på bakken som aldri kom.
Jeg hadde allerede hatt denne følelsen i 4 år.
Fra en hvit kiste dekket med blomster med
mamma inni
stod forann alteret
og til jeg så deg.
Du vart grenen som vokste ut fra siden.
Grenen jeg kunne gripe tak i.
Nå hang jeg der.
Totalt avhengig av grenen.
Av Kine.
Av deg.
Året etter ble du treneren min.
Det ble mange og glade dager,
og tanker.
Jeg tenkte bare på deg.
Jeg var lykkelig.
Sola skinte på de mest overskya dager.
Jeg tenkte på deg.
På deg, Kine.
Min Kine.
Vi ble en slags venner.
Du viste meg den vakre magen din med
Ole Brumm
tatooveringen på til meg.
Du lærte meg å finte.
Du stod i forsvar.
Jeg gikk bestandig rett på deg,
med vilje.
Jeg ser deg ofte i gardroben nå Kine.
Jeg prøver å ikke glo.
Det går ikke.
Du er nydelig.
Du er snill.
Du fikk meg til å forstå hvem jeg er.
Men du vet ikke om det.
Kine! Jeg elsker deg.
Kan du ikke se.
Ingrid
|
