Hun så på klokka. Den var fem på halv tolv. Bare noen minutter igjen nå, så var hun ute av kirken og hadde resten av søndagen fri. Presten hadde stått og preika i snart en halv time, og det var kanskje bare fire – fem stykker i salen. Herregud, for en utrolig bortkastet halvtime! Elisa kunne ikke fatte hvorfor akkurat hun, av alle i verden, måtte ha tidenes mest kristne foreldre. Selv trodde hun utrolig nok ikke (utrolig, fordi de fleste tar over familiens tro) på verken Gud, Jesus, eller de hellige tre ånder… eller hva det nå var de het.

Endelig ringte kirkeklokkene, og hele den bitterlille menigheten reiste seg opp. Et par minutter etterpå var hun ute i frisk luft, og passet på å komme seg vekk lenge før alle pensjonistene som ikke hadde noe bedre å gjøre, begynte å spørre hvordan skolen var "i disse syndefulle dager". Det gikk jo tross alt bare ikke an, å blande kristendom med andre religioner på den måten som det nye faget gjør!

"For en gjeng!" tenkte hun mens hun var på vei hjem. Også foreldrene hennes da, de var ikke et hakk bedre. Hvorfor måtte de absolutt drasse henne med til det tragiske stedet når de visste hun ikke trodde på det kristendommen sa? Vel… de visste det, men gjorde jo hele tiden alt de kunne for å undertrykke det. At ikke de kunne skjønne at 16 – åringer hadde annet å gjøre enn å menge seg med gamlehjemmet! Hun ble mer og mer oppgitt over dem for hver dag som gikk.

Det skulle ikke ta mer enn to sekunder etter at hun hadde kommet inn døra, før telefonen ringte. Det var Lina som lurte på om de skulle kikke litt på matteleksa sammen. Elisa kunne egentlig ikke, men hun tenkte som så at det ikke kunne være så viktig med den innleveringen i norsk som hun hadde fått utsatt de siste to ukene. Så lenge hun kunne være sammen med en av sine beste venner, var alt greit. Særlig akkurat denne vennen. De ble enige om at Lina skulle komme så fort hun hadde postet noen brev. Elisa fikk fart på seg. Rommet så ut som et bombenedslag, og hun ante ikke hvor bøkene var. Det var ikke matte hun hadde planlagt å gjøre i dag, men det spilte ingen rolle.

30 minutter senere kom Lina, og da hadde Elisa klart å rydde rommet, finne bøkene, skifte, og slippe ut katten.

- Hei, Elisa! Hvordan var det i kirken i dag? Spurte Lina da hun kom inn. Elisa kjente rødfargen sprute fram i kinnene, og snudde seg tilfeldigvis vekk et øyeblikk.

- Dritkjedelig, såklart. Hva trodde du? Svarte hun kjapt. Det var det pinligste hun visste, og når Lina spurte ble det liksom enda verre.

- Nei, jeg regnet ikke med at du syntes det var kjempegøy, smilte Lina tilbake. Så tok de med seg sakene og gikk opp. Som vanlig snakket de om alt og alle temmelig lenge før de begynte på matta, men selv om Elisa visste at hun kom til å slite verre neste dag, siden hun ikke hadde verken det eller norsk klart, brydde hun seg liksom ikke. Det koseligste hun visste, var nemlig å sitte sånn og prate med Lina.

Moren og faren hennes hadde vært på møte i menigheten etter gudstjenesten, men nå kom de tydeligvis hjem. Det var ikke vanskelig å høre trampingen på trappa når faren gikk opp, og koselydene som kom ut av moren hver gang hun ikke hadde sett katten på et par timer.

- Åh, herrejemeni, her kommer dem… Nok en gang, tilgi dem for at de er så teite! Stønnet Elisa oppgitt.

- Du vet jeg synes de er koselige! Svarte Lina. Denne gangen gikk det heldigvis bra, og verken moren eller faren gjorde noe spesielt flaut.

Da de to jentene hadde sittet og jobbet et par timer, måtte Lina hjem til middag.

- Vi sees i morgen, da! Sa Elisa og gav venninnen en klem. Så gikk hun opp og pakket sekken klar til neste dag på skolen. Norsken hadde hun fortsatt ikke gjort, men hun kunne ikke brydd seg mindre. Hun gikk liksom rundt i en slags lykkerus, samtidig som hun var svært tankefull og ganske ofte lei seg. Situasjonen var vanskelig å forholde seg til. Foreldrenes religion gjorde det ikke bedre, og hun hadde en enorm trang til å fortelle hemmeligheten til noen. Men hvem?

Da hun var ferdig med å rydde, pakke sekk og spise litt, gikk hun ut i stua. Faren satt og så på en dokumentar som provoserte ham så sterkt at man kunne se rødskjæret i ansiktet hans. Lina fattet også interesse for temaet, og slo seg ned i stolen ved siden av ham. Det var om homofili, og både homofile og lesbiske snakket ut om sitt liv og sine erfaringer. Hovedtemaet var ungdom og deres måte å reagere på når de fant ut at de forelsket seg i en av samme kjønn. Faren syntes homofili var den verste synden noen mennesker kunne begå, og ble like sint hver gang det var snakk om deres rettigheter. Han mente de burde vært sendt ut av landet eller fengslet for livet.

- Ta det i rota! Få det inn i de teite ungdommenes hue at det ikke går an å holde på sånn, knurret han til TV'en. Elisa kjente hvordan det snørte seg av sinne og sorg i halsen. Hun merket at tårene truet, men klarte å holde dem tilbake. Det var viktig å ikke vise noe. "Hvordan er det mulig å tenke sånn som du gjør, pappa…? Hvorfor har akkurat jeg fortjent å komme i denne situasjonen?" tenkte hun med seg selv mens hun så faren glo olmt på skjermen.

- Knip det før det rekker å utvikle seg til noe ordentlig, at ikke de skjønner det… sa han, delvis til seg selv, delvis til TV – apparatet.

- Hvordan kan du si noe som det der, pappa? Hvorfor kan du ikke bare respektere at ikke alle er som deg? Det er faktisk sånn at noen forelsker seg i en av samme kjønn, det er like naturlig for dem! Kan ikke du lære deg at ikke alle følger levereglene til kristendommen?! Hørte hun plutselig seg selv si. Det hadde kommet litt fortere enn hun mente, og nå så hun rett ned i gulvet. Hun registrerte at faren reiste seg fra sofaen og kom bort til henne. Hun lukket øynene i det hun merket hånda hans som rev henne hardt og brutalt opp fra stolen.

- Hvordan våger du å si noe sånt?! Brølte han så vindusrutene klirret. - Har jeg ikke lært deg at du ikke skal spotte Gud på den måten der? Du skal ikke lære meg hva jeg skal si eller ikke, det er det jeg som skal lære deg!! De du ser på TV' en der er spottere, avvikere, syndefulle løgnere! De er djevelens instrumenter! Hvordan kan du forsvare dem på den måten?

Elisa svarte ikke. Gråten kom opp som et vulkanutbrudd i halsen, og var ikke til å stoppe. Hun rev seg løs, løp opp på rommet, og låste døra. Tårene trillet stille nedover kinnet hennes mens hun så på bildet av Lina. Hun så inn i de vakre øynene og på det nydelige smilet. Tankene gikk i alle verdens retninger, og nok en gang kikket hun bort på mobilen og vurderte tanken… på å sende en melding til Lina og fortelle hva hun følte. Men nok en gang slo hun det fra seg. "Hun vil bare avvise meg og se på meg som ekkel. Jeg kommer til å miste henne hvis jeg sier det." Tanken var ikke til å holde ut. Miste Lina? Det hadde hun ikke kunnet leve med. I stedet satte hun på musikk, la seg ned på senga, og drømte om at Lina følte det samme for henne. Drømte om å holde henne tett inntil seg og ha henne helt for seg selv. Men hun visste med seg selv at den drømmen aldri kom til å gå i oppfyllelse. Etter hvert sovnet hun, og tok tankene med seg.

*

Vekkerklokka ringte som vanlig høyt og skingrende, hvilket, som vanlig, resulterte i at Elisa ble revet ut av drømmene, og svingte ut en sint arm, som med ett dødelig slag hadde sørget for at klokka gav fra seg et siste sukk i det den gikk i gulvet. Der hadde den møtt sitt skjebne, og skulle visst aldri vekke noen igjen. Elisa krabbet ut av senga med øynene lukket, så hun så selvfølgelig ikke hvor hun satte beina. Det var ikke noe sjakktrekk, siden den nylig myrdede vekkerklokka lå akkurat der. Hun gav fra seg et halvhest hvin i det den nakne foten tråkket ned i klokkebitene, som med denne behandlingen fikk sin evige dom.

Etter at hun hadde feid opp ti millioner biter fra det som en gang hadde vist tid, fundert på hva slags straff en ville få for overlagt drap på uskyldige vekkerklokker, plastret foten, fått på seg klær og spist, syklet hun av gårde til skolen. Faren hadde ikke sagt et ord til henne hele morgenen, og hun hadde ikke spandert så mye som et blikk i hans retning. Derimot hadde han fått sitt igjennom tankene hennes. Bare synd han ikke hørte dem.

Som vanlig satte hun i gang med sitt vanlige skuespill, der rollen var en normal, passe lykkelig tenåringsjente som forelsket seg i gutter og ikke hadde verken store eller mange problemer. Hun hadde mange venner, miljøet i klassen var topp, hun hadde bra forhold til lærerne, og gode karakterer. Selvsagt var det lett for henne å skule sine egentlige tanker. Det var ingen som visste at hun ble overlykkelig hver gang hun fikk en koselig melding, ingen visste at hun ofte var kjempetrist på grunn av situasjonen, ingen visste hva hun ofte tenkte på når hun var alene. Hadde noen visst at hun tenkte "herregud, for noen vakre øyne" hver gang hun så på Lina, ville det hele vært annerledes. "Bedre?" undret hun ofte.

Dagene gikk som vanlig, på formiddagen slet hun livet av seg for å kunne komme inn der hun ville, på ettermiddagen gjorde hun lekser og trente håndball.

Endelig kom helgen igjen, og Elisa var uten planer for fredagskvelden.

- Skal vi finne på noe i kveld? Spurte hun Lina mens de enda var på skolen.

- Jeg kan ikke, jeg skal på fest sammen med Synne og Marit i kveld, skjønner du. Men du kan sikkert være med, hvis du har lyst?

Elisa likte å gå på fest, og sammen med Lina, Marit og Synne var det ekstra hyggelig. Det beste hun visste var å danse, og gjorde det så ofte hun kunne.

- Kanskje, hvor er det? spurte hun, og gjorde seg forhåpninger om at det var hos en litt ordentlig person. Det håpet brast da hun fikk høre at det var hos Jo, som var stedets verste narkovrak. Han var 17 år, og helt lost. Han hadde gått på hasj siden han var 13, prøvd både amfetamin og ecstasy , og nå gikk ryktene om at han også hadde prøvd heroin. Elisa likte å feste, men hun var av det mer kloke slaget når det gjaldt hvem hun dro til. Hun hadde aldri drukket alkohol, aldri prøvd stoff eller kommet borti noen som drev med det. Det hadde ingen sammenheng med hjemmets religion, men hennes egen oppfatning av hvor farlig det var. Skuffelsen boblet opp, men hun klarte å skjule det. Hun kunne gjøre hva som helst for Lina – bortsett fra å gå på en narkofest.

- Jeg får se. Jeg ringer deg etterpå, sa hun bare.

- Gjør det. Hadde vært innmari koselig å ha deg med da, forsikret Lina før de skiltes.

Elisa syklet tankefull hjemover. Hun visste at Lina var en klok jente som ikke ville la seg friste til hva som helst, men likevel var hun bekymret. Da hun kom hjem, gikk hun rett til rommet sitt uten et ord, og la seg på senga. "Skal jeg bli med for å passe på henne? Herregud, så tragisk jeg er! Hun er 15 år, hun må da kunne gjøre det selv. Jeg er jo ikke moren hennes… eller kjæresten…" tenkte hun mens hun lot musikken fylle rommet. Hun ville, men ville samtidig ikke på festen. Verken Marit, Synne, eller Lina var der fordi de kunne få tak i rusmidler, de var bare ute etter å danse og ha det gøy, og Elisa visste at de bare kom til å være litt brisende etterpå. Til slutt bestemte hun seg for å bli hjemme.

- Hei, Lina, det er Elisa. Du, jeg blir hjemme, er litt smådårlig og sånn. Tror jeg blir her og slapper av i stedet, sa hun og håpet at Lina skulle finne ut at hun heller ville komme bort en tur.

- Så synd, da, det hadde vært hyggelig om du ble med. Men men, vi får ta det en annen gang. God bedring, da! Var svaret som kom ut av den andre enden.

Kvelden ble (som vanlig når Lina var ute på den måten) et helvete, og Elisa gikk i konstant frykt for at noe skulle skje. Hun skrev flere meldinger, men fikk ikke svar. "Nå skjønner jeg hvordan det er å ikke vite hvordan kjæresten har det" tenkte hun for seg selv. Nå var jo ikke Lina kjæresten hennes (selv om det var hennes største ønske her i livet), men hun var så ubeskrivelig glad i henne, at det spilte ingen rolle.

- Elisa!? Det er middag! Kommer du? Moren rev henne ut av tankene med sitt daglige middagshyl.

Sakte dro hun seg ut av senga, skrudde av cd – spilleren, og gikk ned.

Middagen ble en heller pinlig affære. Det var en av de mange ganger hun ønsket at broren fortsatt bodde hjemme, så hun slapp alle de teite spørsmålene fra foreldrene. Det første var som vanlig bordbønnen. Den nektet hun å holde, det var da ingen vits i å takke en gud som ikke finnes for den maten moren lagde!? Det var blant mye annet en av tingene hun fant utrolig latterlig ved kristendommen.

- Jeg gidder ikke ta diskusjonen med dere en gang til, jeg holder ikke bordbønn, jeg takker for maten til deg, sa hun til moren sin da de satte seg. Faren ble sakte rød i trynet igjen, men han holdt seg i skinnet. Han hatet å tape, men måtte bare innse at det ikke nyttet å tvinge datteren til å tro på noe hun ikke ville. For et par år tilbake hadde de prøvd å få henne til å holde bønn ved å si at hun ikke fikk mat ellers, men det løste hun ved å flytte i telt ut i skogen for en uke. Hun dro midt på natta, og skremte dermed livet av foreldrene siden de ikke visste hvor hun var. Da hun kom hjem, av egen vilje, hadde hun levd av fisk hun hadde fanget, og siden hun ikke var noen god fisker, kan man si hun var heller tynn. Med dette gjorde hun det helt klart at hun skulle ha seg frabedt å tvinges til å snakke til en type hun ikke en gang likte.

- Hvordan har skoleuka vært, da? Spurte moren, like blidt og ordentlig som alltid.

- Helt vanlig. Ikke noe spesielt eller spennende som skjedde.

Resten av middagen gikk temmelig stille for seg, hvilket var helt greit for Elisa. Hun ville helst være i fred med tankene siden, som det denne kvelden var ekstra mange av. Da hun kom opp etter å ha sittet nede og sett TV en stund, sto det til hennes store glede "en beskjed mottatt" på mobildisplayet. Selvfølgelig håpet hun at det skulle være fra Lina, med budskap om at hun hadde det bra. Skuffelsen var til å ta og føle på, da hun så at den var fra Henrik. Han var en barnslig tulling som gikk i klassen hennes. At det sto "hei hva gjør du" gjorde ikke akkurat saken noe bedre.

Kvelden ble kjempelang og slitsom, og helt utmattet gikk hun til slutt til sengs. Det ble en urolig natt.

*

Hun våknet av katten som hadde funnet det veldig behagelig å legge seg midt i ansiktet hennes, så hun ikke fikk luft verken ut eller inn.

- Din ultrasopp!!!! Sa hun etter at hun nesten hadde blitt kvalt av kattehår. Førsteinntrykket av dagen ble ikke bedre da hun så ut og oppdaget at det pøste ned. "For en bra start" tenkte hun mens hun beveget seg i sneglefart mot badet. I det hun skulle til å gå i dusjen, pep mobilen. Hun våknet da hun så at den var fra Lina. "Elisa, jeg trenger en å snakke med! Vær så snill, si at du kan komme bort en tur. Jeg er alene, mamma og pappa er hos bestemor og skal bli der til i morgen. Kan du?" Elisa skrev sporenstreks tilbake og sa at hun kom så fort hun kunne. Etter en rekordkort dusj og frokost kastet hun seg på sykkelen og tråkket på. Etter ti slitsomme og regnfylte minutter sto hun på trappa til Lina og ringte på. Hun fikk sjokk da hun så fjeset til vennen. Øynene var rødsprengte, sminken hadde rent nedover kinnene, og hun hadde bæreposer under øya.

- Herregud, hva er det som har skjedd med deg? Utbrøt hun forferdet i det hun gikk inn i gangen. Lina svarte ikke, hun begynte å gråte i stedet. Tårene var kullsorte av sminke og dryppet på den hvite pysjen hun hadde på seg. Elisa gikk bort til venninnen og gav henne en trygg klem.

- Det kommer til å ordne seg. Hva har skjedd? Hun hørte hvor teit kommentaren hørtes ut etter at hun hadde sagt den, men det betydde ikke noe. Nå sto hun slik hun så lenge hadde håpet – med Lina tett inntil seg. Men det var ikke helt sånn hun hadde drømt om. Dette hadde ingenting å gjøre med forelskelsen, og hun valgte å skyve den ut av verden. Utrolig nok klarte hun det også. Nå var ikke Lina mer enn en person hun var glad i som trengte henne. Hun tok henne med seg opp på badet og plasserte henne på en stol. Så hentet hun sminkefjerner, såpe, og lot varmtvannet renne i springen. Forsiktig vasket hun vekk all møkka. Etter litt jobb var Lina nesten sitt vanlige jeg igjen. Det eneste som ikke var så normalt, var de røde øynene. Men dem kunne man ikke akkurat vaske. Hun satte seg ned på gulvet foran Lina og gjentok spørsmålet.

- D.. det var Krister… Han… Lina klarte ikke å si mer, tårene sprutet og stemmen snørte seg. Elisa skjønte at dette var noe alvorlig, og hjalp vennen inn i stua og ned i sofaen. Lina slapp ikke taket rundt halsen hennes før hun lirket seg ut av det. Krister var en gutt Lina hadde vært forelska i det siste halve året. Det hadde vært noe av det aller vanskeligste for Elisa, å se de to sammen. Hun kjente dem begge godt, og hadde vært vitne til hele utviklingen mellom dem. Et par ganger hadde de vært så nær ved å bli sammen at Elisa nesten gikk ut og offentliggjorde det. Det var kjempehardt å se den hun elsket, men ikke kunne få, flørte med en gutt.

- Var det noe han gjorde? Var han sammen med en annen jente? Sa han noe til deg, spurte hun, i visshet om at det var enklere å svare på ja/nei spørsmål når man nesten ikke klarte å snakke. Lina bare ristet på hodet.

- Ingen andre, sa hun så. Elisa kjente et grøss gå nedover ryggen. "Ingen andre", det ville si at han hadde gjort noe med Lina?

- Gjorde han deg noe? Spurte hun og så venninnen inn i øynene. De var fulle av tårer og redsel. Lina svarte ikke. Elisa spurte igjen, med tydeligere stemme. Lina så ut av vinduet, på skyene. De var knallmørke, og det virket som himmelen skulle revne hvert øyeblikk. Så brast hun i gråt igjen. Elisa tok tak i ansiktet hennes og tvang øynene hennes til seg.

- Hva gjorde han deg? Spurte hun, og nå var hun på gråten selv. - Presset han deg til noe? Lina nikket (i den grad hun klarte det, i jerngrepet til Elisa) og lukket øynene.

- Hva?!? Sa Elisa med betydelig hevet stemme.

- H…han rakk ikke… men han prøvde…jeg klarte ikke å dytte ham vekk! Stammet Lina og sank sammen. Akkurat da viste naturen kreftene sine og lot flere kraftige lyn bli akkompagnert med et tordenskrall som fikk huset til å dirre. Elisa kjente sjokket som en knyttneve i ansiktet. Hun kunne nesten ikke tro det som hadde skjedd. Krister, som hadde vært så snill, var ikke så glad i Lina som han sa. Og nå hadde han prøvd å presse henne til å ligge med ham. Hun kjente sinnet boble opp i henne, og fylle henne fra topp til tå. Hun knyttet nevene og senket øyebrynene. Øynene ble mørke og fulle av hat. "Jeg skal drepe ham. Jeg skal kaldt og rolig kvele ham til det ikke finnes snev av liv i den ekle kroppen hans!" tenkte hun rasende. Midt oppi alt sinnet hun følte, merket hun at hennes egne tårekanaler hadde satt i gang for fullt, og Lina lå som et barn ved siden av henne i sofaen.

- Har du sovet noe i natt? Var det eneste hun kom på. Lina ristet på hodet, så Elisa hjalp henne på beina og støttet henne til senga.

- Du trenger litt søvn. Legg deg ned og prøv å slappe av. Jeg skal hjelpe deg igjennom dette. Jeg er her hos deg, og jeg går ikke min vei. Jeg sitter ved senga di til du sovner. Dette er helt forferdelig og kommer til å trenge mye tid og bearbeidelse. Men jeg skal bli med deg hele veien. Du er sterk nok, du klarer det! Bare lov meg at du ikke gir opp, og at du alltid prøver å finne de beste løsningene. Jeg blir nødt til å ta et par telefoner – men jeg venter til jeg ser at du er rolig. Husk bare at du er trygg nå, hvis det kommer noen, sender jeg dem hjem igjen. Hvis noen prøver seg på noe sånt igjen, dreper jeg dem. Jeg skjønner ikke helt at dette har skjedd, det eneste jeg skjønner er at jeg er utrolig glad i deg og det vil jeg alltid være, forsikret hun mens hun så inn i tårehavet.

- Du er så snill…. Fikk Lina fram etter hvert. Elisa dyttet forsiktig hodet ned på puta og hentet seg en stol. "Jeg blir hos deg for alltid" tenkte hun mens hun tørket noen tårer. Lina lå og skalv, så Elisa tok hånda hennes og holdt den i et fast og trygt grep, og hun roet seg litt ned. Av og til åpnet hun øynene eller klemte litt hånda for å sjekke at Elisa fortsatt var der. Da smilte hun eller klemte tilbake for å understreke at hun ikke hadde tenkt å gå sin vei. Til slutt sovnet faktisk Lina, men Elisa ville ikke slippe hånda. Ute regnet det fortsatt, men det tordnet ikke lenger, og skyene så ut til å lette litt på seg.

Elisa tenkte på regnbuen – de homofiles tegn. Var hun lesbisk? Her satt hun og holdt hånda til den hun hadde vært forelska i så lenge. Hun så på det sovende ansiktet. Det var fortsatt det peneste hun hadde sett i sitt liv, men nå så alt temmelig mørkt ut for det. Elisa tenkte tilbake til første dag hun så Lina, som var da de begynte på ungdomsskolen. Da la hun ikke så veldig merke til henne, det eneste hun tenkte var at hun hadde vært heldig med utseendet. Det var da hun ble ordentlig kjent med henne at hun begynte å få andre følelser. De var skremmende og fine på en gang – men mest skremmende. Faren hennes hadde drept henne på stedet hvis han hadde funnet ut noe. Moren gikk det kanskje an å snakke med, men hun var så underdanig i forhold til faren. Elisa husket mange hyggelige stunder de hadde hatt sammen, når faren var på foretningsreise og broren var et annet sted. Det var først da moren kunne vise sitt sanne jeg. Elisa kunne ikke skjønne hvordan en så fantastisk person kunne la seg styre av en slik fjott som faren.

Ellers hadde hun Lina som den hun kunne snakke med. Men dette var liksom litt verre å rådføre seg med henne for. Elisa tenkte med gru på hva som kunne komme til å skje hvis hun fortalte det til henne, kanskje hun ville bli avvisende. Nok en gang slo hun tanken fra seg.

Hun kastet et raskt blikk på klokka og oppdaget at hun hadde sittet ved senga i en time. Lina sov, så hun tenkte det var greit å benytte sjansen til å låne telefonen litt. Hun visste at hun var nødt til å kalle inn voksne, selv om Lina ikke ville. Hun visste at de måtte være profesjonelle, og hun visste at selv om Lina kom til å prostestere noe voldsomt, var hun nødt til å kontakte foreldrene. Spørsmålet var bare hvor hun skulle begynne. Skulle hun informere moren og faren til Lina, eller rådføre seg med psykologer først? Forvirringen var total. "Hvis jeg ringer rett til noen utenforstående, kan det tenkes at jeg gjør noe Linas foreldre ikke er enig i. Men jeg tror ikke jeg klarer å si det til dem. Er det noen andre?"

Hjernen arbeidet på spreng for å finne en løsning. Plutselig slo det henne hvor hun skulle ringe, og hun løftet røret.

- Barn og unges kontakttelefon, sa damen som svarte.

- Hei, jeg er en jente på 16 år, og jeg har et stort problem! Sa Elisa. Så fortalte hun hele historien, bortsett fra at hun var forelsket i Lina. Damen tok det veldig alvorlig, de snakket sammen i tre kvarter. Elisa måtte oppgi alt hun visste om Lina og Krister, og foreldrene til Lina.

- Hva jobber moren og faren med? Var en av tingene damen ville vite. Elisa svarte som sant var, at moren lærer og faren arbeidet som anestesilege.

- Har de godt forhold? Fortsatte hun. Elisa tenkte et øyeblikk på sine egne foreldre, og hvordan de hadde reagert hvis noe liknende hadde skjedd med henne. Faren ville sikkert sett på henne som en skam og besatt. Moren ville nok reagert litt mer normalt, og oppsøkt hjelp. Enda en gang lurte hun på hva moren gjorde sammen med den kristne idioten av en far.

- Ja, de har kjempegodt forhold, de kan visst snakke om det meste. Hun er heldig som har så forståelsesfulle foreldre, sukket Elisa. Damen i telefonen mente det var lurt å snakke med foreldrene til Lina, men det måtte de to diskutere først. Lina trengte hjelp – men ingen kunne tvinge henne til å fortelle det til noen hun ikke ville skulle vite det. Elisa forsto hva hun mente, og de ble enige om at hun skulle vente til Lina våknet, og så snakke videre med henne. Elisa fikk navn og arbeidstid til kvinnen, og ble bedt om å ringe igjen hvis hun lurte på eller hadde mer på hjertet.

Så ruslet hun opp til Lina igjen.

Rommet var ganske rotete, klær, sminke, og cd'er lå spredt utover. Elisa gav seg uten å tenke over det til å rydde. Hun la knapt nok merke til hvor hun la hva, og tankene var helt på styr. Av og til kikket hun bort på Lina som lå der og sov med et litt usikkert uttrykk i ansiktet. Ute var himmelen fortsatt svart og truende, men nå var det bare et par regndråper igjen av uværet som hadde vært. Elisa lente seg mot vinduskarmen og så ned på det dyvåte gresset. Blomstene var tunge av vann og de fleste hadde lukket seg inne for å beskytte seg mot verden.

"Tenk om hun stenger alle veier på samme måte som blomstene gjør", tenkte Elisa mens hun tørket en tåre fra kinnet. Hun kjente seg helt matt og sliten, trøtt av å tenke, trøtt av å være forelska i en hun ikke fikk, lei av å være lei seg, utmattet etter dagens strabaser. Med ett fikk hun dårlig samvittighet. Hvordan kunne hun i det hele tatt tenke på å vie seg selv en tanke når Lina hadde gått igjennom noe så forferdelig? Hun skjønte at hun hadde en kjempejobb foran seg, og at Lina neppe kom til å være villig til å dele dette med verken foreldre eller institusjoner. Elisa måtte bare overbevise henne om at det var nødvendig. "Men ikke i dag" tenkte hun så. "I dag skal jeg bare være her og sørge for at hun føler seg trygg. I dag skal jeg bare være den beskyttende vennen hun trenger at jeg er."

- NEEEII!!!! Skrek plutselig Lina, og rev Elisa ut av tankene sine. Hun var ved senga på et blunk og tok tak i hendene til venninnen som lå og vred seg i senga.

- Kom deg vekk! Ikke gjør det! La meg være! Gråt Lina, fortsatt med øynene lukket. Elisa fikk seg et slag i trynet som gjorde at hun tumlet bakover og så stjerner et øyeblikk.

- Lina! Det er over, du drømmer! Ropte hun da hun hadde kommet seg på beina igjen. - Jeg er her hos deg nå. Du er trygg, det kommer ikke til å skje igjen! Våkne, Lina, du drømmer, gjentok hun mens hun holdt hendene litt fastere denne gangen. Lina for opp idet hun våknet, og på måten hun pustet på, hørtes det ut som hun hadde forsøkt å løpe fra døden.

- Han var her! Han var her igjen… utbrøt Lina skjelvende. Så brast hun i gråt igjen. Elisa gav henne en lang klem og prøvde å berolige så godt hun kunne.

- Det er over nå. Du kommer ikke til å oppleve det igjen. Jeg blir hos deg til du synes det er greit at jeg går.

- Ikke gå! Jeg tør ikke være alene, avbrøt Lina mens hun klamret seg til Elisa.

- Jeg går ikke. Jeg blir her hos deg. Du er trygg nå, gjentok hun. Med ett hørtes et tordendrønn, og igjen åpnet himmelen seg. Regnet fosset ned i takt med tårene til Lina. Elisa kastet et raskt blikk på klokka. Den var blitt 16.00, og Elisa hadde vært hjemmefra i fem timer. Foreldrene begynte sikkert å lure, siden hun hadde skrudd mobilen av. Motvillig løsnet hun grepet Lina hadde om halsen hennes og holdt hendene i et fast grep.

- Jeg må ringe mamma og fortelle hvor jeg er. Jeg skal bare ned og hente telefonen, så kommer jeg opp igjen. Det er ingen andre her, bare meg, forsikret hun. Lina nikket og Elisa slapp hendene hennes.

Idet hun gikk forbi speilet, la hun merke til at den ene skulderen var helt våt av tårer. "A simple friend has never seen you cry. A real friend has shoulders soggy from your tears" sto det i diktet "A real friend", som Elisa hadde lest i en bok en gang. Hun måtte smile litt for seg selv midt oppi all elendigheten. Hadde hun liksom ikke vært en ordentlig venn før nå? "Diktet tar feil på en del områder når det gjelder vennskap", tenkte hun mens hun gikk opp trappa igjen.

- Hei, det er Elisa. Jeg er hos Lina, og blir her en stund, sa hun kort da hun hørte morens stemme i den andre enden av telefonen.

- Vi skal spise om en time, da må du være hjemme, var svaret. Før hadde Elisa funnet seg i det, og kommet hjem uten å mukke. Men nå hadde hun fått nok.

- Nei, jeg kommer ikke. Lina trenger meg, og jeg blir hvor jeg er. Jeg kan spise her. Sa hun.

- Du kan ikke bare spise hos andre og regne med at det er greit! Du kommer hjem om en time, da skal vi spise, sånn er det! svarte moren sint. Elisa hørte faren rasle i bakgrunnen.

- Du hadde latt meg bli her når Lina trenger meg hvis du hadde kunnet. Men pappa bestemmer over deg! Du lar ham styre deg, du! Herregud, er du ikke et selvstendig individ, mamma!? Du skjønner at jeg må være her når min beste venn trenger meg, men for pappa er det vel bare viktig at jeg kommer og spiser den maten Gud liksom skal ha gitt oss! Jeg er drittlei av at han bestemmer alt! DU BOR OGSÅ I HUSET; DU HAR OGSÅ RETT TIL Å BESTEMME! Gi røret til pappa, jeg vil snakke med ham! Freste Elisa tilbake. Det ble helt stille i den andre enden. Så hørte hun en masse rasling, etterfulgt av farens stemme.

- Ja? Mumlet han.

- Jeg blir her i dag, og til i morgen hvis jeg trenger det. Lina er avhengig av meg nå, og jeg svikter ikke. Jeg får mat her, og dere klarer sikkert å spise uten meg, sa hun bestemt. Faren ble som hun hadde regnet med illsint.

- DU KOMMER HJEM! LINA KAN DA KLARE SEG SELV, HUN ER VEL INGEN LITEN UNGE?! PELL DEG HJEM NÅR VI SIER DET! brølte stemmen i den andre enden. Elisa hadde funnet seg i mye dritt fra faren, men når han begynte å snakke stygt om Lina, gikk det over styr for henne. Hun gikk ut av rommet og ned i gangen.

- Nå kan du bare gå å henge deg, din jævla kristne djelvel!!! Jeg gidder ikke finne meg i mer tull fra deg, du styrer hjemmet som om vi levde for flere hundre år siden! Vi er i det 21 århundre, man gjør ikke alltid som foreldrene sier lenger!!!! Se på mamma. Hun er den flotte personen som har så mye godt inni seg, men får hun vist det? NEI, fordi hun er for undertrykt av deg! Hun kunne sagt fra, men hun er så redd for å miste deg, fordi hun er glad i deg! Har du glemt hva det betyr å være glad i noen, er autoritet det eneste som betyr noe for deg?!?! Du kunne vært en kjempefin far, men du lar kristendommen ødelegge alt! Og vet du hva?? JEG ER LESBISK! Ha det, nyt middagen, skrek Elisa før hun la på. Plutselig gikk det et kuldegys nedover ryggen hennes. Hadde hun virkelig ropt at hun var lesbisk? Det var ikke det at hun var redd for hva foreldrene ville si, men tenkt om Lina hadde hørt noe? Sakte snudde hun seg mot trappa. Ingen Lina. Hun pustet lettet ut, la fra seg telefonen, og ruslet opp igjen. Lina sto ved vinduet og så ut.

- Du hadde ikke trengt å gjøre det. Jeg vil ikke at du skal krangle med foreldrene dine for min skyld! Jeg vil ikke være til bry… sa hun trist. Elisa sukket og la hånden på skulderen hennes.

- Du er ikke til bry! Jeg er her av fri vilje, jeg vil hjelpe deg gjennom dette. Du må aldri tro at du er til bry. Lover du det?

Lina så fortsatt ut. Regnet hadde gitt seg, og nok en gang så skylaget ut til å løsne litt på seg. Så snudde hun seg og stirret rett inn i øynene til Elisa.

- Jeg kommer meg aldri over dette, sa hun mens en tåre rant stille nedover kinnet i takt med dråpene på ruta. Elisa ristet på hodet.

- Du tar feil, du kommer deg over det! Jeg snakket med en dame som jobber i barn og unges kontakttelefon da du sov, og hun hadde noe forslag, begynte Elisa. Så fortalte hun alt de hadde snakket om. Det ble som hun hadde trodd, Lina ville først ikke fortelle noe til foreldrene. Men etter hvert ble de enige om å slappe av og snakke sammen fram til de kom hjem, og så fortelle dem det. Elisa tok i bruk alt hun visste om å bruke de riktige ordene, og det så til hennes store glede ut til å virke. De var på rommet hele kvelden, og til slutt sovnet de begge, helt utmattet etter den vanskelige dagen.

*

Da Elisa våknet var det første hun la merke til at skyene hadde gått fra kullsort til grå, og det dusket litt ute. Hun tenkte på regnbuen. Den regnbuen hun hadde skjult inni seg så lenge, som nå var ute, i hvert fall i forhold til foreldrene. Hun smilte og sukket av lettelse. Reaksjonen visste hun ingenting om, men det spilte liksom ingen rolle. Lina lå ved siden av henne og sov, med et mye roligere ansikt enn hun hadde hatt dagen før. Elisa sto opp så sakte hun kunne, for å unngå å vekke venninnen. Hun listet seg bort til vinduet, åpnet det, og kjente den friske luften sive inn i lungene. Så gikk hun ned og satte på tevann, puttet brødskivene i risteren, og tok fram pålegg. Såpas kjent var hun i dette huset, så hun visste hvor alt var.

Etter noen minutters krasling på kjøkkenet, hørte hun Lina komme ned trappa.

- Hei, hvordan har du det, spurte Elisa.

- Jeg har det mye bedre! smilte Lina, og gikk ut i stua. Elisa fortsatte med sitt, helt til Lina ropte på henne.

- Se der, Elisa! Sa hun og pekte utover. Elisa myste ut i lyset, forbi alle husene, og til åsen som lå et stykke unna. Sola hadde endelig klart å bryte seg igjennom, og skyene var på vei bort. Det eneste som viste at det hadde vært et uvær, var de vakre fargene fra regnbuen