Det var en kveld, mørkeblå og kjølig. Senhøsten var i ferd med å bli til vinter, men ennå var naturen full av disse klare kalde kveldene. Jeg kunne se min egen pust som lette striper når jeg gikk bortover veien. Jeg gikk ned til det lille tjernet, dit jeg pleide å gå for å slappe av og tenke over livet i sin allminnelighet.
Denne kvelden skjedde det noe spesielt. En stor flokk med gjess hadde slått seg til ro for natten på tjernet "mitt". Det var et vakkert syn. Månen speilte seg i vannet og gjessene lå og duppet med hodene under vingen, sånn som gjess gjør når de sover.
Lenge satt jeg og nøt synet av skjønnhet, det var ennå en stripe rødt nederst på himmelen. Jeg kjente hvordan roen bredte seg i hver minste lille celle i kroppen, der jeg satt på trestubben min.
Jeg satt der til jeg så smått begynte å fryse. Da gikk jeg hjem, glad over nok en deilig kveld ved vannet.
Dagen etterpå var det stor oppstandelse i bygda. Tjernet var borte! Det hadde bunnfrosset i løpet av natta, og da morgenen kom hadde gjessene fløyet avgårde med det.
Den dag i dag er det ingen som vet hvor innsjøen er, men jeg skjønte at man kan klare det utroligste når man løfter i flokk. Jeg liker å tro at tjernet er på en fin plass, der andre - sånn som jeg gjorde - kan bruke kveldene til å hvile sjela si ved et lite vann.....