Den var der hos meg; den forunderlige stillheten
skapt av det værbitte korset som bøyde seg mot jorden
og lyttet til gjenklangen fra sin egen tone

Der vinden blåste med en styrke som forkrøplet de spinkle furuene
og trekronene krøp tettere ned mot lyngen og tigget om nåde -

sørget jeg ikke lenger;
men var gjenoppstått på den andre siden av sorgen
Der det er mulig å innpasses for de levende

---------

Vi er den svarte frykten og lysten
som vinden kaster mot land som en forrykt
mens himmelen revner og faller ned

En djevelsk makt

den samme kilde som er i de lekende hendene våre
det samme ømme sukk

i bølgene som stiger og synker
brenningen brytes mot rèvet
splintres i en dråpevev

- bølgene et taust sekund blir de hengende
før de skyller over oss

i øynene dine ser jeg havet og det hvite lynet
glimter til i kroppene våre

En djevelsk makt

i sin guddommelige innsikt
føres vi til og fra møtes og skilles

----------

Sensommeren kom med blankstille vann
og røster av krystall
mellom fjellene
Hun sto midt i all denne grønne rikdommen,
og dro en genser over sin rutete skjorte

Så usannsynlig skarp var denne sommerens
siste fargeglød
jeg så den trekke seg sammen og utånde -
jeg så henne som bøyde ryggen mot den myke
kveldsskumringen

I kroppen stilnet blodet til is
og alltid senere forsto jeg i denne siste sommerglød
dens bakenforliggende og opprinnelige struktur
i vår evige slutt og begynnelse

----------

Et narrespill! - ikke skal guder glemme dét!
Gå ut av denne flammende sirkel
før vanviddet skjer!

jeg vrir meg allerede i denne gru
av redsel og pine

I skyggen av vår fryd
slår baksidens mørke vingeslag
pisker meg til blods

én må bli flammenes rov!

Du kommer deg aldri hjem igjen!

Var det meg?
narren med tårevåte øyne?
som ser stjernene falle og teppet gå ned

hvis månen skal slukkes over vårt øyeblikks ekstase
nei - ikke skal vel guder glemme dét!